Du kan bare bli sveket av mennesker som du elsker, derfor er det så forbanna ondt. Og det blir ikke bedre om det er noe du må holde for deg selv i et halvt liv, for å verne en annen du elsker.

Det er mange måter du kan utsette smerten på. Sinne er vel den enkleste, uten om å fortrenge hele sviket. Det skal gjøre vondt, så det er bare å bite i det sure eple. Det er noe spesielt med å være på bunn, her i fra går det bare oppover. Er du tøff nok, så kan du stå i svakhet en stund og bli sterkere.

Sviket kommer tilbake, inn til du er ferdig med det. Det hjelper ikke en gang å slutte å elske vedkommende sviker, du møter bare et tilsvarende svik senere i livet. Enkelte ting er det helt ubegripelig hvordan du skal klare å bli ferdig med.

Det er alltid noen ting i livet ditt som fører deg fremover, men du må tøre å kjenne etter. Spør deg selv, hva har dette lært meg. Det er ikke lett når du står mitt oppe i det, men det er paradoksalt nok de onde dagene som lærer deg mest.

Den eneste måten du kan komme ut av dette på er å tilgi dem som sviker deg.

Takk til Brrit Båtsfjor som oversatt dette for meg.